PVU-forskriften forklart: dette er arbeidsgivers plikter

Hva er PVU-forskriften egentlig?

«PVU-forskriften» er ikke navnet på ett samlet regelverk om verneutstyr, men det offisielle korttittelen på én bestemt forskrift: forskrift 22. juni 2018 nr. 1019 om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr. Den gjennomfører EUs forordning (EU) 2016/425 i norsk rett og erstattet den tidligere forskriften av 19. august 1994 nr. 819 om samme tema.

Forskriften retter seg mot produsenter, importører og distributører av verneutstyr — den regulerer hvordan produktet er laget og dokumentert, ikke hvordan det brukes på en norsk arbeidsplass. Det er dette skillet som ofte forsvinner når «PVU-forskriften» brukes som fellesbetegnelse for alt regelverk om verneutstyr.

PVU-forskriften

Kortnavnet på forskrift 22. juni 2018 nr. 1019 om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr, som gjennomfører EUs forordning (EU) 2016/425. Forskriften stiller krav til produsenter og importører — ikke til arbeidsgivere som kjøper inn og bruker verneutstyret.

Risikokategorier: hvor grundig må produktet testes?

PVU-forskriften deler alt verneutstyr inn i tre risikokategorier, avhengig av hvor alvorlig risikoen er som utstyret skal beskytte mot. Kategorien avgjør hvor omfattende samsvarsvurdering produsenten må gjennomføre før produktet kan CE-merkes og selges.

Samsvarserklæring

En skriftlig erklæring fra produsenten om at et personlig verneutstyr oppfyller kravene i PVU-forskriften og eventuelle relevante standarder. Skal følge produktet på norsk, svensk, dansk eller engelsk, og inneholde produktinformasjon, kontaktopplysninger til utsteder og dato for utstedelse.

Som kjøper av verneutstyr trenger bedriften ikke å gjennomføre denne vurderingen selv — det er allerede produsentens jobb før produktet kommer på markedet. Det bedriften bør sjekke, er at CE-merket og samsvarserklæringen faktisk følger med, særlig for utstyr i kategori II og III der kravene er strengest, som fallsikringsutstyr eller åndedrettsvern og hørselsvern.

Arbeidsgivers plikter etter kapittel 15

Mens PVU-forskriften retter seg mot produsenten, er det kapittel 15 i forskrift om organisering, ledelse og medvirkning som gir arbeidsgiver konkrete plikter når verneutstyret skal tas i bruk. Kapittelet består av fem paragrafer, §§ 15-1 til 15-5, og bygger på hjemmelen i arbeidsmiljøloven § 3-2 andre ledd.

I praksis betyr dette fem separate plikter som alle må være oppfylt samtidig, ikke bare den mest kjente — å stille utstyret til rådighet uten kostnad for den ansatte, slik det for eksempel er beskrevet for vernesko på byggeplass.

Hvorfor arbeidsgiver ikke trenger å bry seg med CE-merking selv

Et vanlig spørsmål er om bedriften har noe selvstendig ansvar for at verneutstyret er riktig produsert og testet. Svaret er nei — det ansvaret ligger hos produsenten og eventuelt importøren, ikke hos arbeidsgiveren som sluttbruker. Arbeidsgivers ansvar etter § 15-3 er å kontrollere at utstyret som velges faktisk er CE-merket og følges av samsvarserklæring, ikke å utføre samsvarsvurderingen selv.

Denne arbeidsdelingen gjenspeiles i hvem som fører tilsyn: Arbeidstilsynet fører tilsyn med at arbeidsgivere følger kapittel 15 på arbeidsplassen, mens Arbeidstilsynet, Havindustritilsynet og DSB sammen fører tilsyn med at produsenter og importører følger selve PVU-forskriften — DSB har hovedansvaret for utstyr som også når forbrukermarkedet.

Skal bedriften likevel dokumentere at den har gjort en forsvarlig vurdering ved innkjøp, er det tilstrekkelig å oppbevare samsvarserklæringen og bruksanvisningen som fulgte med produktet, slik forskriften krever på norsk.

Hvordan dette henger sammen med spesifikke PVU-standarder

PVU-forskriften og kapittel 15 er de generelle rammene. I tillegg gjelder egne, produktspesifikke standarder for hver utstyrstype — som forklarer hvilke tester og klasser som konkret gjelder for det aktuelle produktet. Verneskoklassene (EN ISO 20345), synlighetsklær (EN ISO 20471) og kulde- og vanntetthetsstandardene for vinterjakke og regntøy er alle eksempler på slike produktspesifikke standarder, som brukes til å oppfylle de generelle kravene i PVU-forskriften.

En bedrift som kjøper inn verneutstyr til flere yrkesgrupper bør derfor forholde seg til tre nivåer samtidig: PVU-forskriften (produktkravet, ivaretatt av produsenten), kapittel 15 (arbeidsgivers bruksplikter) og den produktspesifikke standarden for akkurat den typen utstyr det gjelder. Skal utstyret også merkes med firmalogo, se arbeidsklær med logo for hvordan merking bør tilpasses uten å svekke verneeffekten.